Carrara forandret verden

Nysgjerrigheten trekker oss til seg. Vekk fra det azurblå vannet i det Liguriske hav, innerst i Tyrrenhavet. Michelangelo står og roper: - Kom!


Slik oppdaget jeg Carrara, dovent i en campingstol oppdaget jeg de hvite sårene i fjellene jeg ikke visste fantes.IMG 3201IMG 3203Jeg visste ikke at de Apuanske alper fantes – Alpi Apuane.  Italia mellom Verona og Roma har vært dekket av et hvitt, sløret teppe. Rett nok har jeg en gang for midt på 80-tallet sust forbi dem i passasjersetet på et vogntog , uten å se dem. Fordi det interesserte meg langt ned på ryggen. Ved bredden av elva Magra sitter jeg og stirrer ut i ingenting, med hodet lett bakover.  Blikket sveiper over horisonten. Bak meg er den knøttlille landsbyen Ameglia som knuger seg fast i en liten klippe. Ikke som de fem byene i Cinque Terre tyve-tredve kilometer ut mot havet.   Straks bortenfor Ameglia forsvinner fjellet ned i havet, derfor hopper blikket over hele det paddeflate landskapet, inntil det stanger i nettopp fjellene jeg ikke visste fantes.


IMG 3205Bakerst i hodet har Toscana vært rullende åser, slike som jeg har sett ute på landet i England, slike jeg så i New South Wales nordøst for Sydney på vei mot Brisbane. Ikke fjell som strekker seg to kilometer rett til værs.
Fjellene er grå, spisse. Akkurat slik fjell alpene er. Ingen isebreer som har slipt dem ned og laget myke topper. Når vi nærmer oss Carrara hører jeg ropene enda kraftigere, da ser jeg også at noen har kuttet av toppene på fjellene. Skåret dem rett av. Dype sår med blottlagt berg. Høyt der oppe står Michelangelo og studerer det hvite fjellet.  Akkurat her fant han steinen som han skulle forme til «David».
IMG 3206Sårene i fjellene gjør ikke så vondt når jeg får vite at Pantheon i Roma også har Carrara-marmor i seg. Altså et bygg som det blir hevdet ble reist av keiser Hadrian rundt år 120 e.Kr.  Eller et par mannsaldre etter Colosseum. Til og med Operahuset i Oslo har bidratt til at såret i et av de 650 marmorbruddene har blitt litt større. I dag er det selvsagt ikke så mange brudd som er i drift, men det er stadig mange.
Når fjellet har satt sine spor helt siden Romerrikets storhetstid, blir det lett å svelge de dype sårene som trolig startet for 2 200 år siden, de fleste av dem i over 1 000 meters høyde over havet.

 


IMG 3236IMG 3231Nok historie, den kan lese et eller annet sted. Jeg stanser bilen rett før en rundkjøring når jeg tror jeg er kommet inn i Carrara. For sånn er nemlig den byen.  Oppslagsverkene sier den har rundt 70 000 innbyggere, jeg ser nesten ingen av dem. Byen er nær tom.  Ute ved kysten myldrer det av turister, bare noen kilometer unna.  Tenk på Cinque Terre hvor du hører oftere svensk, tysk eller amerikansk enn italiensk. Carrara sover.
Fortauet sladrer, bygget til venstre sladrer, bygget til høyre. Marmor. De rike husene har nesten bare marmor, andre har karmene rundt dørene, kanskje et vindusbrett i marmor. I fortauet, på torvet: Marmor.
Ingen skal våre i tvil om at her er det marmor som gjelder. Dette er marmorbyen, Marmorbyen.  Glemmer du det et lite øyeblikk, se opp mot fjellene. Rett over hustakene ser du sårene. I gata  rett der borte står statuen som før var en bit av fjelltoppen.  Kanskje er det ikke vakkert med de amputerte fjellene, Carrara har ofret seg. Fjellene har mistet noe av sin skjønnhet, til gjengjeld lyser foredlet skjønnhet opp over store deler av verden.
Jeg har nå kommet helt opp til der hvor Michelangelo Buonarroti står. Han roper ikke lenger. Han ser ikke på meg. Mens jeg virrer litt i villrede rundt på torvplassen nedenfor kjenner jeg kraften. Uten ledning fylles jeg opp med glede, glede over det vakre som er skapt av marmor, skapt av Michelangelo, Donatella og alle de andre.


IMG 3317Uten Carrara hadde ikke verden vært den samme.

IMG 3305