Millimetere fra katastrofen
- Detaljer
- Published: fredag, 12. juni 2015 19:03
Jeg så redselen i en ukjent kvinnes øyne. Med full nødbrems styrte jeg rett fram mot døren hennes i 80 km/t. 4000 kilo metall som ikke ville stanse.
Akkurat denne dagen skulle vi ha den korteste etappen vi noensinne har hatt med campingvogn. Beskjedne 70 kilometer. Vi hadde hatt fem flotte dager på Camping Serenissima i Mira rett innenfor Venezia og var på vei til Camping Marina di Venezia for å tilbringe noen dager vekselsvis på strand og rundt i Veneto.
Vi pakket nøyaktig som vi alltid gjør. Ingenting løst, vekten jevnt fordel. Selv om hele campingturen er på 5 000 kilometer, ligger rutinene fast: Vognen på kroken, nødsnoren til bremsene festes og stabilisatorarmen strammes til. Når jeg setter inn strømkontakten lyder den karakteristiske lyden når antiskrenseenheten Alko ATC haster igjennom testprosesdyren. Den lille lysdioden lyser ildrødt, straks lyden er slutt blir den grønn.
Vi kjører.
Jeg liker å kjøre med både belte og bukseseler. Sikkerheten skal ikke fires på. Derfor vet jeg at det er 4 bars trykk i begge hjulene. Alt går som på skinner.
Klokken er tidlig på dagen, vi har all verdens tid. Målet er å være framme i god tid før siestaen legger plassen øde.Vi kommer passerer Venezia. For bare få år siden ville jeg fått sommerfugler i magen bare ved å se skiltet med "Venezia" til høyre. Nå har vi tatt turen så mange ganger at det føles som å kjøre hjemme i Skien.
Varmen er på vei opp mot 30 grader, skyene er ikke på himmelen. Alt er flott i det vi kommer inn på Via Fausta på Cavallino-halvøya. Nålen på speedometeret er et sted mellom 70 og 80 og vegen er rett. Når jeg ser lastebilen bak meg tett inn til bakenden, kjenner jeg at jeg først blir litt irritert. Så sier jeg til meg selv at jeg klarer ikke å dressere alle sjåfører i hele veien. Vi fortsetter.
Et stykke inn på en sidevei til venstre, ser jeg en sølvgrå Mercedes komme kjørende mot Via Fausta som jeg kjører på. Sideveien munner ut i min vei med en liten vinkel. Hva som skjer inne i hodet mitt aner jeg ikke. Noe går over på automatikk. Øynene mine ser bilen holder konstant hastighet, skal han ikke begynne å bremse?
Jeg har forkjørsrett. Han senker ikke farten. Lenge før han når min vei legger jeg inn full nødbrems, med 1700 kilo tilhenger bak meg. Mercedes kommer ut i veien og bremser. Han blir stående på strått og sperre begge kjørefeltene. På hver side er det store trær. Jeg har ingen steder å vike unna.
Inne i hodet står alt stille. Jeg har tenkt igjennom situasjonen mange ganger,men aldri forsøkt i virkeligheten. Full panikkbrems med 751 centimeter tilhenger i hekken og 1700 kilo er ikke fristende å øve med. Jeg holder rattet helt rett, jeg ser en eldre kvinne i bilvinduet. Hun ser på meg, hun ser ikke meg. Hun ser døden komme kjørende i stor fart. Et eller annet sted bak meg må lastebilen være, jeg har ikke hørt noe smell, den må klare å bremse. Han tuter av all kraft, jeg tuter hva jeg kan klare, men kvinnen stirrer meg rett inn i øynene.
Sikkerhetsbeltene strammer hardt inn i brystet, jeg kjenner campingvognen dytter på bilen. Blikket hennes er frosset fast i meg. Min erfaringer fra å ha vært på hundrevis av trafikkulykker gjennom nær 30 år i arbeid, forteller meg at tung bil rett inn i en personbildør, ikke er bra for den som sitter bak døren. Det vet kvinnen også, derfor blir blikket hennes borte. Hun lukker øynene.
Det uendelige lange øyeblikket har gjort underverker. Jeg har for lengst sluttet å tenke på å berge verdier, nå er fokuset liv. Farten er så lav at jeg våger å skifte kurs uten frykt for at campingvognen skal skrense. Fast legger jeg rattet over og styrer mot forskjermen til Mercedesen.
Tiden er frosset. Bilen beveger seg sakte, så stopper den. Jeg ser min forskjerm står helt inne i den sølvfarvete mercedesen, men jeg hørte ikke noe smell. Den grå kvinnen har åpnet opp øynene, dødsfrykten er borte. Nå sender hun drepende blikk tilbake. Mannen bak rattet gjør fremdeles ingenting. Han ser rett fram, nesten som om han er uinteressert i ha som hender rundt ham. Lastebilen bak tuter fortsatt.
Om jeg rullet ned vinduet, kunne jeg banket på ruten til kvinnen. Jeg lar det være. Redselen for å kveste et annet menneske, er borte. Jeg beggynner å dirrer, sinnet strømmer ut i hele meg. Mest av alt har jeg lyst til å løpe ut og rope til den gamle mannen på norsk, men jeg nøyer meg med å akkompagnere tuteorkesteret til lastebilen bak - eller på siden -eller-gud-vet-hvor-den-lastebilen-er-for jeg-ser-den-ikke.
Så kjører han. Stille og rolig, en god halvmeter over den hvite midtlinjen. Jeg legger meg godt bak.