Dogepalasset - den virkelige attraksjonen

Detaljer

Published: lørdag, 14. april 2012 19:03

Jeg kjenner det inne i meg ennå. Den voldsomme dragningen mot denne bygningen. Palazzo Ducale i Venezia suger meg til seg. Jeg bare må ned igjen. Har du ikke vært der ennå, er tiden snart inne.

Il Ducale oversettes med Doge på norsk, men uttales gjerne  "Dådsj". Og siden det egentlig er engelsk, hvorfor ikke brukef Palazzo Ducale - som du kan si med norsk uttale. Tittelen er uansett tittelen som lederne i de italienske republikker hadde. Som i Mantova eller Genova. Men her snakker vi Venezia.

Dogen var rett og slett lederen den gang Venezia var bystat. Eller repuplikk. Valget av dogen var en sinnrik greie som selv ikke venetianere flest forstår. Jeg har fått dette forklart, men gir opp å gjengi det. Prinsippet er at man først velger noen, som igjen skal velge ut en gruppe som selv skal begrense seg ned. Og slik fortsetter dethelt til 11 personer skal bestemme hvem som får det virkelige vervet

Hittil har jeg vært i denne byen tre ganger per våren 2012, men hele byen står og roper på meg. Jeg må ned igjen. I sommer. Jeg må. Magien er sterkere enn alt annet. Campingvognen har alt  begynt å rulle fram og tilbake i iver etter å bringe oss ned til denne ubeskrivelig byen.

Men du kommer like godt ned med fly...

Se også alle sidene om Venezia her

Paolo Lucio Anafesto var trolig den første dogen, helt tilbake til år 697. Det var på den tiden de bygde på øya Torcello. Siden var det mange. Alle sammen er avbildet i "Sala del Maggior Consiglio". Helt fram til Lodovico Manin som kom til makten 9. mars 1789. Uheldigvis for ham var det akkurat samtidig Den franske revolusjonen startet. Hvorfor sier jeg det? Jo fordi Napoleon Bonaprate tok med seg soldatene og dro over alpene. Bokstavelig talt.  Fram til  mannen som raget 168 centimeter over  vannspeilet rundt Venezia (faktisk var han 5 cm høyere enn den gjennomsnittelige soldat på den tiden. At han var liten, var engelsk propaganda...) hadde ingen klart å erobre byen. Men Napoleon tvang byen i kne.

Alt dette er hva som trekker. Den utrolige historien om folket som flyktet ut i sumpen med hunneren Attilla etter seg, som bygde seg opp til å bli noe nær en supermakt i Middelhavet. Og inne i dette bygget satt de som bestemte.  Den første bygningen ble bygd på en av de andre øyene, men i 810 ble det første bygget her. Det brant seinere. Bygget som står i dag,ble etablert i det 13. århundre og siden påbygd en rekke ganger. Derfor er det i ulik stilart, selv om gotisk er det domminerende.

Innvendig er det dessverre ikke tillatt å ta bilder, på grunn av opphavsretten (/copyright) av verkene. Men det er storslått.Faktisk så gigantisk storslått at det er enormt. Og helt komplett umulig ikke å bli betatt av. Du behøver ikke være det spor interessert i kunst, men faren er stor for at du lider nemlig samme skjebne som meg:

Du blir utørstelig etterpå!

Ikke nødvendigvis bildene i seg selv, men rommene med bilder. Overdådigheten. Historien sitter igjen i vegger,tak og gulv. Her ble rettsakene ført, er ble de dømte tvunget gjennom eget løp innvendig i Sukkenes bro på vei til de mørke hullene. Ta deg en tur inn dit. Uten på er bro bare pen, inni er den veien til Helvete!

Den aller første av mine turer til Venezia, var jeg aldri inne i byggningen. Rett og slett fordi inntrykkene ble for mektige, det er vanskelig å få med seg alt etter å ha besøkt Markuskirken vegg-i-vegg. Ropet etter meg startet allerede på veien ute på Venetosletten. Den ville ha meg tilbake. Nå når bygningen roper på meg i 2012, er jeg overbevist om at det kommer den til å gjøre også etter årets besøk...

• Neste