Når naturen lurer mennesker

Detaljer

Published: onsdag, 30. mars 2011 16:53

Hvordan havnet vi her? Partnachklam ante vi absolutt ingenting før vi kom til dette punktet. Da gikk det opp et lys...

Det er ikke til å unngå at du havner inn i noen hjørner når du kjører litt rundt uten plan på steder hvor du aldri har vært før. Når du i tillegg ikke snakker det lokale spraket like godt som de innfødte, da risikerer du å havne enda lenger utenfor all far vei du aldri hadde drømt eksisterte. Partnachklamm er et slikt sted.
Historien begynner ved Schloss Linderhof litt tidligere på dagen. Dagen var ennå ung, selv om vi hadde travet oss gjennom det vi hadde som mål denne dagen. Plutselig får jeg den glupe ideen å spørre navigasjonen i bilen hva som finnes av attraksjoner i en omkrets av cirka 50 kilometer. Ett av svarene var Olympiastadium i Partenkirchen. Vi trykte på skjermen og smilte. Men da vi stoppet for å se på de for oss berømte hoppbakkene, slik vi gjorde med Bergeisel i Innsbruck i 2003, da gjorde vi store øyne. For bakken var borte (2007).
- Vil dere kjøre en tur? spurte en mannstemme bak oss.
Jeg snur meg og spør på mitt stotrende tysk: - Hvor til?
- Partnachklamm, rekker jeg å høre før lydene fra mannen med hatt og lederhosen blir helt uforståelig.
- Snakker du engelsk?
- Nei. Ikke engelsk, heller ikke tysk. Bare bayersk, gliser han fra øre til øre.
Jeg forsøker å forstå hva han sier, men det er umulig å forstå. Når han uttaler "Schlucht" sluker han tunga og spytter den ut hver eneste gang. Jeg har sett ordet før, men forsto ikke da heller hva det var. Derfor bestemte vi oss for å gi mannen de 10 euroene han ønsket, slik at vi kunne finne ut hva dette ordet betyr.
Og det fikk vi vite.
Først et hull rett inn i fjellet. Akkurat etter at vi har sett at det stenger klokka 18, går vi inn i fjellhullet. Klokka er såvidt passert 17. Min angst kommer lynraskt på plass når jeg skjønner at porten bak meg kan stenge klokka 18. Uten at jeg har kommet meg ut. Oppe til høyre ser jeg stien går himmelhøyt og helt ut mot kanten.  Likevel prøver vi å gå litt til. Hele veien skal bare være 700 meter.
Plutselig skjønner jeg hva bayeren har sagt. Kløft. Skar. Og Klamm - Grotte. Dypt inne i fjellet, fantastisk flott med elva skinnende iskaldt blått under oss. Det blir mørkt, det drypper vann i nakken og det hele er absurd. Derfor kom vi aldri ut på andre siden av hullet i alpene. Enda vi burde ha gjort det. Og kanskje gjør vi det en gang. For bak er den forgjettede dal. Eller kanskje gjør vi best av å la være? Å leve på innbillingen av det utrolig vakre på den andre siden?
Grotten var i gamle dager en dødsfelle. Først etter at antall vandrende eventyrere hadde blitt naturlig redusert, hjalp menneskene naturen med å lage stien innover i alpefjellet sikrere. I dag skal det ikke være farlig i det helt tatt, så lenge du oppfører deg fornuftig.
Hvis du noen gang har anledning, så stikk en tur innom! Dette er en opplevelse for livet. Selv for pyser som undertegnede.  Her kan du finne litt mer om den underfundige naturen, både på tysk og engelsk.

• Forrige