Reisen til ingenting

Detaljer

Published: søndag, 09. mars 2014 16:27

Her er ikke verdens navle. Melby og Liseleje er så små at det er plass til dem begge midt i hjertet. Og er det virkelig navlen du vil beskue, så finner du København før en time er gått.

Stillheten brøler til meg i Melby. Jeg sykler. Landskapet er padde flatt. Så flatt at sykkelen stopper om jeg glemmer å tråkke pedalene ned. Kameraet henger rundt halsen min, slik det har gjort siden jeg fikk mitt første ordentlige kamera for snart 40 år siden. Stillheten roper til meg fra alle kanter. Ingenting skjer, det er derfor jeg elsker dette stedet. Sykkelen, kameraet og jeg er på vei mot Asserbo, et stykke vei på et par kilometer. Jeg ser ingen, jo, der arbeider en kvinne med jorden for å lage ny plen foran et rett nytt hus. Ingen andre er ute, kanskje sover de middag hele dagen her nede?

Mens jeg er opptatt av min yndlingsgeskjeft, nemlig å være opptatt av ingenting, så skjer det noe. En stor hund dukker opp i venstre veikant. Oppvokst i skogkanten i Skien, ser jeg selvfølgelig lynkjapt at dette ikke er noen vanlig hund. Snarere et rådyr. Jeg stopper sykkelen instinktivt, like instinktivt hever jeg kameraet til øyet. to biler kommer i mot. Jeg vet hva som kommer til å skje. Det er det som er så flott med å begynne å bli godt voksen. Jeg har sett filmen før, i virkeligheten. Den første bilen bremser en smule, så går alt vanvittig hurtig. Rådyret løper rett mellom bilene, flykter i full panikk over på motsatt side, altså til min side.

Dyret kommer mot meg. Aldri har jeg sett ansiktet på et slikt dyr på denne måten, alltid har de løpt fra meg. Ikke til meg. Noen få meter foran meg gjør dyret et byks. Se selv på hekken på bildet.Rett før det nådde skiltet hoppet det over hele hekken. 

Mer skal ikke til for å glede en nordmann i temporært landflyktighet. Lenger tid tar det heller ikke å komme ut av selve Melby og inn i Asserbo. Her er det kryss, et gatekjøkken, to pizzasteder, butikk eller to. Og noen hus. Kanskje litt mer. Så har jeg svingt til venstre og lagt ut på den to kilometer lange veien til Liseleje. Jeg beveger meg nå i ytterkant av Verden.

Nå passerer vi en pizzarestaurant, jeg har prøvd den mange ganger. Egentlig bra,men etter noen års besøk har jeg vært gjennom menyen flere ganger. Tiden er inne til å bytte litt på rettene. Selv om her ingenting skjer, behøver ikke tiden står stille.

Asserbo blir borte bak meg. Snart blir det slutt på hus på min høyre side, skogen begynner.  Og ikke før jeg har oppdaget at skogen dukker opp, så er den slutt. Et nytt kryss markerer at vi er på vei inn i et nytt sted. Til høyre finner du stranden, og om alt annet er lite, så er stranden stor. Virkelig stor. Vakker. Så stor at det ikke er plass til den på denne siden.

Liseleje er et lite sted og bærer veldig preg av å huse turister. Her er mengder av nordmenn, men åpner jeg ikke kjeften, merker de ikke at jeg er en av dem.  Her er et lite knippe restauranter, flere med hyggelig atmosfære. Som i Melby og Asserbo finnes masse ingenting, stillhet.

På den rette strekningen ned Lindebjerg vej møter jeg de 5,2 kilometrenes eneste bakke. Den er unnagjort med et par ekstra tråkk på pedalene. Umerkelig når jeg toppen og nærmer med utgangspunktet. Hele runden tar et kvarter. Jeg har nytt stillheten i ett kvarter, vel vitende om at om jeg en dag skulle kjede meg og ikke ha lyst til å gå til stranden, så vet jeg at jeg kun er en knapp times tur med tog eller bil til Kongens by. Og  hvorfor skal det da skje noe mer her?

Et sted å være mens du er i Melby, er Bokildegårds camping

• Forrige