Palladios utstillingslokale Vicenza
- Detaljer
- Published: fredag, 12. oktober 2012 07:28
Vicenza er arkitekten Andrea Palladios utstillingslokale. Overalt hvor du går ser du hans søyler. Og er det ikke Palladio selv som har tegnet huset du ser på, så er det en annen arkitekt som har blitt inspirert av den store. Derfor er også denne byen på Unescos verdensarv liste.
Jeg kan ikke sette fingeren på det. Vi kommer rett til byen den korte kjøreturen fra vårt første møte med Andrea Palladios Villa la Rotonda. Igjen har overmodigheten tatt overhånd. Vi bare kjører inn mot byen, helt uten mål. Jeg har lest masse om byen, vet at dette er byen som lot Palladio boltre seg. Derfor er jeg også veldig spent på hva byen kan by på, skuffelsen er derfor står når vi kjører inn mot noe som ser ut som jernbanestasjonen. Hvor er den vakre byen?
Den er der. Stemmen inne i dashbordet må hjelpe. Teatro Olimpico - finn veien. Og hun finner den. Gaten vi kjører inn i er så smal at jeg nesten gang jeg skal bytte bil vil ha en smal, søt Fiat. Mondeo på 1,90 i bredden er helt på grensen av hva som kjøre i gaten uten å bøye inn speilene. Og akkurat derfor kommer svingene brått på. Et eller annet er det også når du kjører i trange gater med merkelige hus og fortauene er fylt opp av folk som snakker et helt annet språk enn det et skandinavisk øre klarer å tolke.
Vi finner en parkeringsplass. Rett bak en kirke. Kirken er landemerke vi trenger for å finne tilbake til bilen, for akkurat som om det ikke er nok av kirker i italienske byer...
Navnet på kirken noterer jeg ned, Capella Valmarna - jeg tar også et bilde av informasjonskartet som sladrer om hvor vi er akkurat nå . Det er alltid moro å finne tilbake til bilen. Vi går bort en gate, forbi et bygg som vi først hundre meter seinere forstår er byens virkelige perle: Teatro Olimpico. Selv om dette bygget faktisk er størst innvendig, det er der den virkelige opplevelsen ligger. til gjengjeld er den umåtelig stor.
Historien til denne byen er gammel, selv om Palladio selv kom slentrende en gang midt på 1500-tallet. Teatro Olimpico ble han aldri ferdig med, men da det var tegnet, hadde steinhuggersønnen blitt så berømt at det ville være en forbrytelse ikke å fullføre. Likevel er det noe som mangler. Vi går videre innover byen, opp en liten bakke og ut på et torv. Eller plass, som de kaller det i Italia. En stor plass. En svært stor plass med to store søyler. På venstre side er Basillica di Palladiana, det flotteste bygget i byen. Min mening. Dette er riktig gammelt, men tidens tann hadde fart så ille med det da Palladio gikk i gatene, at han fikk i oppgave å tegne restaureringen av det. Og så kom søylene. Palladios varemerke. Han hadde allerede rukket minst to turer til Roma før han satte Vicenza på hodet.
I dette bygget kjenner jeg hva byen mangler. Bygget har det, ikke byen. Jeg tar et skritt ut av buegangen ved restauranten i byggets skygge. Følelsen blir borte. Ett skritt inn, følelsen kommer tilbake. Ut igjen, det samme sker: Følelsen blir borte. Og så inn igjen.
Byen mangler sjel.
De vakre byggene rører hjertet, men den ubeskrivelige følelsen mangler. Byen gir ikke sug i brystet, ingenting roper om at vi må komme tilbake slik det gjøres rundt alle hushjørnene i nabobyen Padova. Ikke hør på meg, la byen få ny sjanse hos deg. Slike følelser er helt personlige.
For Palladios by er flott. Men for meg trenger byene noe mer enn bare flotte bygg som er lagt ned her og der.
Kanskje finnes svarene i byens historie, eller ganske sikkert gjør det det. For da Napoleon stormet inn i Nord-Italia 1797, satte det sine spor. De europeiske revolusjonene i 1848 gikk heller ikke upåvirket i denne byen. Da Naploeon ble trykket ned i støvlene i 1814, overtok østerrike dette området. Og da revolusjonene for over Europa i 1848, gikk det mer hardt for seg i Vicenza enn i de andre byene i Nord. Og som om ikke det var nok, var det harde slag her under den første Verdenskrigen. Ikke stort bedre gikk det i den neste. Trolig fordi store militære styrker var samlet her, slapp de allierte bombene ned akkurat her. Mange monument gikk dukken, men byen er likevel fyllt opp til randen av vakre bygg. Noen av dem restaurerte.
Selv om byen mangler hva jeg kaller sjel, synes jeg den definitvt er verdt et besøk. For Palladios virke er utrolig flott å se resultatene av. Og som Padova har denne byen en svært flott egenskap: Her er det ikke fyllt opp av utenlandske turister som virrer rundt i gatene. Turistene er for det meste fra Italia.
