I prosesccoens rike
- Detaljer
- Published: lørdag, 31. januar 2015 10:00
For få år siden hadde jeg ikke hørt om denne lille byen, ikke en gang provinsen. Plutselig ble jeg stengt inne i en flaske prosecco. Velkommen til Valdobbiádene.
Første leksjon om den italienske, sprudlende drikken var i et italiensk supermarked. Jeg hadde nettopp fått smake vinen hos våre italienske venner. Som en liten apertiff, aperitivo. Så rett til supermarkedhyllen for leksjonen. Ingen prosecco uten at den er fra Treviso, og da snakker vi ikke om byen Treviso, men området.
For å gjøre en kort historie lang: I Treviso kan vinprodusenten smykke flaskehalsene med "D.O.C", for å få "D.0.C.G." må flasken være fra druene i Valdobbiadene.
I pur nysgjerrighet var det også det som dro oss til både Treviso og Valdobbiádene. I bilen fra Venezia satt jeg og øvde på å uttale navndet, min norske tunge stokket seg hele tiden. Det er ikke mye italiensk jeg kan, men jeg har lært at trykket skal være på nest siste stavelse. Men ikke for Valdobbiádene.Hele tiden er det et eller annet som får tungen min helt på styr, hele ordet er vanskelige å svelge.
Fra Venezia er det knapt halvannen time å kjøre, eller 80-90 kilometer på flotte veger. Du starter helt nede i havnnivå, 30 kilometer seinere har landskapet ikke reist seg mer enn 15 meter når du kommer til Treviso. Stikk gjerne innom denne flotte byen, men sørg for at du kjører videre. Til du når 250 meter. Da er du i Valdobbiadene.
Hva skal du gjøre i denne byen? Aner ikke.For meg holder det lenge med å se, stirre. Bare gå rundt og suge inn luften.
Jeg skal innrømme at jeg har ikke vært veldig lenge i denne byen, faktisk bare noen minutter. Noen ganger er det supert å vandre rundt og bli kjent med kriker og kroker av små byer, men skal du fingranske alle byer du støter på når du reiser med bil og campingvogn på slep, da kommer du aldri noen steder. Valdobbiádene er en slik by som du ikke trenger å spandere lang tid på. Det er området rundt som er opplevelsen, i alle fall slik jeg opplever det.
I dag kan jeg sitte og se på bildene jeg tok der dere ser bilen min parkert på første bilde. Utsikten paralyserte meg, noe usynlig grep fatt i meg, løftet meg opp og plasserte meg ned i en flaske. Jeg kjenner luften, jeg ser druene, jeg smaker prosecco av beste sort. Jeg kjenner ennå det kiler i brystet når jeg ser dette området. Ikke fordi prosecco i seg selv er en så stor opplevelse, snarere minnet om dette fantastisk vakre landskapet ved foten av alpene.
Så om jeg ikke har vært så lenge i denne vakre byen, så er en liten bit av meg blitt igjen der nede.
