Mitt møte med Hemingway

Detaljer

Published: søndag, 21. august 2011 08:50

Lysten til å vite hva som skjuler seg bak neste sving er selve drivkraften til å reise på tur. Ofte rår tilfeldighetene. Men hvordan kan denne brua lede til mitt første møte med Ernest Hemingway?

Alt sammen skyldes navigasjonsenheten i min forrige bil. Trodde jeg. I virkeligheten er det min egen skyld, men det vil jeg ikke innrømme. Ikke ennå. Sommeren 2009 er tiden. Åstedet er en gedigen rundkjøring utenfor Jesolo helt innerst på Cavallino halvøya i Veneziagolfen. Fordi Malin i dashbordet og jeg ikke var enige om hva som var neste avkjøring, endte vi på smal vei som ble smalere. Og så ble den smalere. Så smale veier er ikke morsomme nå du har en campingvogn bak.

Over en liten bru trodde jeg det skulle gå riktig galt En møtende Alfa Romeo med sjåfør med syditalienske gener kom i mot. I full fart. Jeg stanset totalt opp. Så sikker på var jeg at det skulle smelle at jeg  bestemte meg for å redusere mot hastigheten ved og stanse mitt vogntog.

Alfa'n kom. Plutselig begynte sjåføren å bremse på høyden av meg. Jeg venter smellet og ser i speilet. Jeg tror ikke mine egne øyene. Bilen har stanset. Mellom speilet hans og campingvognen ser jeg ingenting. Det er ikke luft, ikke et lysglimt. Men han traff ikke. Så kaldt som overhodet mulig kjører han videre. Som om ingenting har hendt, og det har det jo heller ikke.

Hele tiden har vi elva ved siden av oss. Når vi nærmer oss en landsby, blir det forbudt for lastebiler. Jeg tenker i mitt stille sinn at det er et dårlig tegn, men vi må videre. Jeg vet jeg er noen få titalls kilometre fra Venezia og på vei mot Wien, men jeg aner ikke hvor vi er. Jeg tror det er midt inne i Ingenting.

Byen er ikke veldig trang,  bare nervene som bygger seg opp gjør det vanskelig å ta svingene rundt gatehjørnene i den døsige byen, som ikke er vant med turister. Da dukker skiltet med maks 3,5 tonn opp. Nå skal heller ikke store varebiler få kjøre. Nervene bygger seg enda større og sterkere.

Veien sniker seg ut av landsbyen. Den gjør et svakt bend til venstre. På skjermen i dashbordet ser jeg at veien går i ekstrem vinkel mot høyre. Hvordan skal jeg klare den med tolv meters lengde - og hva skjuler seg på den andre siden? Malin i dashbordet ber meg om svinge til høyre. NÅ!  Jeg dytter nervene tilbake og skyver hjertet lenger ned i halsen med tungen. Min kone sier høyre. Underbevisstheten min sier venstre - for å beholde æren. En tilårskommen syklist blir dommer. Han stanser sykkelen, ser på meg og peker til høyre. Jeg har ingen valg.

Så langt overhodet mulig legger jeg bilen over mot venstre før høyre svingen. Rundt svingen forsøker jeg å gjøre svingen så langt som mulig. Nesetippen er utenfor veien på venstre side. Jeg ser at campingvognen er i ferd med å lage en saks ut av vogntoget. Samtidig med at jeg retter oss ut, ser jeg skiltet igjen: 3,5 tonn. Denne gangen har det fått selskap med et til. Nemlig et forbud for kjøretøy bredere enn 2,3 meter.  Akkurat hva jeg er.

Kan italienere være så gale at det er 2,30 når det står 2,30?

Å rygge rundt svingen i oppoverbakke er ikke et valg. I alle fall ikke etter at jeg har fått selskap av flere italienere bak stussen.

Først da ser jeg broen. Liggende grønn og fin flyter den på elva. Flyter. Hvem pokker er det som lager små, søte broer somflyter?

Ute på vidunderverket forsvinner nervene. Det viser seg at årsaken til at broen er 2,30 begrenset er en bombod hvor det sitter en mann som skal ha en halv euro. Det får han om han forteller oss veien til Autostrada 4. Og det gjør ham.

Året etter, i2010, er jeg igjen tilbake på Cavallino halvøya. Med ny bil oppdager jeg at det er jeg som har tolket stemmen i dashbordet feil. Jeg slår meg ikke til ro med det. I juni 2011 sitter jeg og ser på google map for å forsøke å finne broen. Jeg finner elven Piave og føler buktningene opp på satelittbildet. Helt til Fossalta di Piiave.  Jeg går inn på bilder og akkurat der, der finner jeg broen min.

Jeg finner også noe annet. Nemlig et minnesmerke. Det pirrer min nysgjerrighet igjen. Broen ser slett ikke så ille ut når jeg sitter hjemme bak pc-skjermen og ikke har en sju meter lang tilhenger bak stolen. Det er da jeg oppdager det: Innskripten på steinen. Hemingway. Hvorfor?  Rett nok har jeg startet noen spede forsøk på å lære italiensk, men jeg har ikke komme så langt. Med litt søk her og der finner jeg det. Akkurat her, og ingen andre steder, ble Ernst Hemingway skadet 8. juli 1918. I kanonild. Hvorfor?

Hemingway var frivillig ambulansesjåfør for Røde Kors under første verdenskrig. Akkurat her var han på vei med sjokolade ogsigaretter til frontlinjen. Da ble han skutt på. Skadene var så omfattende at han ble transportert fra det loklale sykehuset til Milano hvor han var i seks månder. I løpet av denne tiden ble han forelsket i en engelsk sykepleier som seinere stakk av med en sveitsisk offiser.

Etter krigen ble han  journalist. Alle vet at han også begynte å skrive. I en av hans tidlige bøker "Aldri mer våpen", skildrer han livet til en ung soldat ved frontlinjen. Soldaten ble skadet i omtrent samme område, skadene han fikk var så omfattende at han ble transportert til Milano og var der i seks måneder. Der på sykehuset forelsker han seg i en engelsk sykepleier.  

Aldri hadde jeg åpnet en Hemingway bok før i sommer. Det har bare ikke falt seg slik. Og nå vet jeg hvorfor. For at jeg skulle spare skatten til jeg ble ganske voksen, akkurat nå.

• Forrige
• Neste