Det flotte med å reise mer eller mindre i blinde, er at det stadig dukker opp nye ting å se på. Ting du aldri hadde ventet skulle finnes. Som hjembyen til Buffalo Bill, byen som bærer navnet hans, Cody.
Jeg skal innrømme at denne legenden er en mann jeg egentlig vet lite om. Bortsett fra at jeg alltid har hørt om han. Museet som er laget i Cody, er unikt og faktisk nesten verdt den lange veien ut hit. Her finner du en hel masse om sjefen sjøl, men også vanvittig mye om samtida hans. Her er interiører i hus, her er våpenfabrikker - for ikke å si en enorm samling med våpen. Det var her jeg virkelig forsto hvorfor en revolver ble kalt seksløper, for her finnes pistoler med seks løp! Og bitte små, nesten søte pistoler til å ha i støvlene eller inne i en sminkepung. Her er også en vanvittig flott utstilling av utstoppede, ville dyr. For ikke snakke om en stor indianerutstilling. Eller hva med en real utstilling av kunst fra den tida. Selv om jeg ikke er den største kunstentusiast, så ble jeg skikkelig revet med. Faktisk så mye at jeg nesten følte meg satt tilbake til den tida hvor det virkelig var vilt i Vesten... Damen i billett luka gjorde oss oppmerksom på at billetten varer i to dager. Og så lang tid må du kanskje bruke for å få med deg alle de fem museene som er smeltet sammen i senteret. Men vår tid begrenset seg til noen timer,for vi måtte komme oss inn i Yellowstone mens været var sånn nogenlunde bra. Igjen nøt vi godt av at vi reiste tidlig i mai. En skoleklasse og noen små håndfuller med turister var alt vi måtte konkurrere om plassen med... Bildet som du ser rett under her, er noe av mer fantastiske jeg har sett. Legg merke til hvordan indianerne jager bisonbøflene ut for skrenten. I bunnen sitter kameratene og slakter dyrene. Brutalt og effektivt! Før vi forlater denne lille byen som mest består av en lang gate og ett kryss, så må vi fortelle en liten historie fra byen. Nemlig om hvor hyggelige menneskene i den er. Vi besøkte først en butikk, det er den du ser med indianeren. Utrolig hvor mye det er mulig å stappe inn i en butikk slik! Indianerdukken vi møtte da vi kom inn, er så naturtro at den må virke som tyveriskremsel nattestid! Nok om det.På kvelden tok vi en tur inn til en restaurant hvor vi bestilte oss hver vår biff. Jeg bestilte noe jeg egentlig ikke vet og ba om å få biffen rå. - Sikker, spurte servitrise som hadde spist godt med biff før. Og masse dessert. - For her er biffen rå om du ber om den rå. Den har bare vært nedi panna for å hilse på før den går opp igjen. - Medium, please! Så kom kjøttstykket. Utrolig mye fett,men jeg spiste. Skar vekk fett og spiste. Godt var det også, men mye fett. - Hvordan smakte den? - Bra, svarte jeg. - Sikker? - Jepp. Bra. - Hei! Fortell meg hva er det som er galt? - Ingenting. Dette var godt! - Nei. Jeg ser i ansiktet ditt at du mener noe annet. Hva var galt? På dette tidspunktet hadde den store damen kommet så nær at jeg nesten begynte å frykte henne. Og jeg tilsto at jeg synes det var litt mye fett. Kanskje. - Ja, det er for mye fett. Vil du ha en ny? Vi må gjøre dette godt igjen. Historien kunne bli kjempelang, men for å gjøre den kort, kom hun med en kjempesvær peanutbutter pai med krem.Vanvittig god og vanvittig mye. Jeg tipper 5-6 porsjoner. Den var enorm, nesten like enorm som damen.
